Jeg skal inrømme at jeg ikke er noe særlig flink til å oppdatere bloggen min, der må jeg bare si meg selv skyldig. Allikevel skriver jeg dette kanskje siste inlegget på bloggen min, og lar det stå i ca en uke. Det jeg skal fram til er følgende: Er det noen der ute som FAKTISK leser denne bloggen? I såfall, Nr1. Gi et livstegn fra deg. Nr2. Vil du/dere at jeg skal oppdatere oftere?
MVH
-Daniel-
søndag 28. februar 2010
torsdag 11. februar 2010
torsdag 28. januar 2010
Hvorfor Gud må eksistere!
Forskere diskuterer ofte: Hvorfor er vi her, Når begynte universet og hvordan ble universet til. I Bibelen står det klart og tydelig: I begynnelsen skapte Gud... etc
Vi som kristne tror at Gud er Allmektig, noe som da vil si at Gud, som står bak alt, ikke er avhengig av naturlovene. En Gud som ikke er avhegig av tid, rom eller masse. Vi er en leireklump, han er pottemaker. Bare fordi vi er avhengig av leire for å eksistere, betyr ikke det at Han er det.
Mange mennesker kan ikke godta at Gud har skapt universet, og i sin søken etter en forklaring på det overnaturlige, søker de hen til teorier om en skapelse skjedd på grunnlag av naturlover vi ser rundt oss. Eksempelvis gravitasjon, strålinger, avstander og ikke minst tid. De kan ikke godta at Gud har skapt universet fordi vi kristne sier: Gud har alltid vært til (Hvor igjen jeg vil henvise til det at Gud ikke er avhengig av tid, i det han sier i Bibelen, Jeg ER.) En populær teori er derfor Big Bang teorien, Hvorav Gasser (som det ikke finnes noen forklaring på hvor kom fra) eksploderer, for så å kaste partikler utover universet, disse partiklene samlet seg i hverandre og dannet etterhvert planeter og stjerner. Og fra dette igjen var det en liten planet som vi kaller tellus, som av en underlig grunn skulle komme i en så perfekt bane rundt solen at temperaturen var perfekt for å skape liv. (En liten bisetning er jo da: fra hvor/hvem kommer naturlovene?) Og ikke nok med at det var perfekt temperatur, neida, vi var så heldige at vi hadde perfekt mengde med forskjellige gasser i atmosfæren at vi fikk visst vann i tillegg, trær begynnte visst å vokse de også, frødde seg selv tydeligvis. og midt i all denne myriaden av vekst som oppstod fra denne eksplosjonen, fra gassene som ingen vet hvor kom fra, tror du ikke det oppstod organismer...etc
Dere ser sikkert hvor jeg vil hen. Så kommer det store spørsmålet, hva er det som gjør Big Bang teorien troverdig? Hvorfor ikke bare tro at En allmektig Gud, en skaper stod bak vår tilværelse? Hvorfor tro på tilværelse ved hjelp av en hurtig ekspansjon, når du vet at du føler, tenker, sanser, du ser og hører naturen rundt deg og ser hvor perfekt det er laget?
Uansett hvor mange ganger jeg sprenger ulike sprengstoffer, uansett hvor mange raketter med all mulig slags sprengstoffer eksploderer i luften, vil det aldri skape liv. Snarere tvert om. Den suverent beste forklaringen på vår eksistens er Gud må eksistere, og alt er blitt til ved ham, og ingenting av alt det vi ser, er blitt til uten ved Ham. Gud er Gud, ikke bundet av lover som vi, han skapte naturlovene, han satte grensene. For hvis man søker å finne Universets opprinnelse i Big bang, reiser et nytt spørsmål seg, fra hvor kom Big bang? Eller mener dere at Big bang alltid har vært til? Og hvis dere mener det, hvorfor kan ikke Gud alltid ha vært til?
Alt vi ser og alt vi er, peker på dette ene, Gud må eksistere!
Vi som kristne tror at Gud er Allmektig, noe som da vil si at Gud, som står bak alt, ikke er avhengig av naturlovene. En Gud som ikke er avhegig av tid, rom eller masse. Vi er en leireklump, han er pottemaker. Bare fordi vi er avhengig av leire for å eksistere, betyr ikke det at Han er det.
Mange mennesker kan ikke godta at Gud har skapt universet, og i sin søken etter en forklaring på det overnaturlige, søker de hen til teorier om en skapelse skjedd på grunnlag av naturlover vi ser rundt oss. Eksempelvis gravitasjon, strålinger, avstander og ikke minst tid. De kan ikke godta at Gud har skapt universet fordi vi kristne sier: Gud har alltid vært til (Hvor igjen jeg vil henvise til det at Gud ikke er avhengig av tid, i det han sier i Bibelen, Jeg ER.) En populær teori er derfor Big Bang teorien, Hvorav Gasser (som det ikke finnes noen forklaring på hvor kom fra) eksploderer, for så å kaste partikler utover universet, disse partiklene samlet seg i hverandre og dannet etterhvert planeter og stjerner. Og fra dette igjen var det en liten planet som vi kaller tellus, som av en underlig grunn skulle komme i en så perfekt bane rundt solen at temperaturen var perfekt for å skape liv. (En liten bisetning er jo da: fra hvor/hvem kommer naturlovene?) Og ikke nok med at det var perfekt temperatur, neida, vi var så heldige at vi hadde perfekt mengde med forskjellige gasser i atmosfæren at vi fikk visst vann i tillegg, trær begynnte visst å vokse de også, frødde seg selv tydeligvis. og midt i all denne myriaden av vekst som oppstod fra denne eksplosjonen, fra gassene som ingen vet hvor kom fra, tror du ikke det oppstod organismer...etc
Dere ser sikkert hvor jeg vil hen. Så kommer det store spørsmålet, hva er det som gjør Big Bang teorien troverdig? Hvorfor ikke bare tro at En allmektig Gud, en skaper stod bak vår tilværelse? Hvorfor tro på tilværelse ved hjelp av en hurtig ekspansjon, når du vet at du føler, tenker, sanser, du ser og hører naturen rundt deg og ser hvor perfekt det er laget?
Uansett hvor mange ganger jeg sprenger ulike sprengstoffer, uansett hvor mange raketter med all mulig slags sprengstoffer eksploderer i luften, vil det aldri skape liv. Snarere tvert om. Den suverent beste forklaringen på vår eksistens er Gud må eksistere, og alt er blitt til ved ham, og ingenting av alt det vi ser, er blitt til uten ved Ham. Gud er Gud, ikke bundet av lover som vi, han skapte naturlovene, han satte grensene. For hvis man søker å finne Universets opprinnelse i Big bang, reiser et nytt spørsmål seg, fra hvor kom Big bang? Eller mener dere at Big bang alltid har vært til? Og hvis dere mener det, hvorfor kan ikke Gud alltid ha vært til?
Alt vi ser og alt vi er, peker på dette ene, Gud må eksistere!
tirsdag 19. januar 2010
sånn går nu dagan..
Vanligvis, eller fram til jeg ble gammel og vis, satte jeg ringeklokken på 06:00. Skjønt etter uttallige forsovelser fant jeg ut at jeg like gjerne kunne sette den en halvtime senere, slik at jeg fikk litt mer kvalitetssøvn om natten siden jeg uansett ikke kommer meg i seng til tide. (Det var en lang og tung setning, men det får ikke hjelpe.) Når jeg endelig har fått svimlet meg ned på badet, spist frokost og tatt med meg matpakka (Noe jeg forøvrig ikke gjorde i dag) er det bare å kaste seg inn i en iskald bil, som hater kaldstart. ca 45 minutter seinere er jeg på skolen, men veien dit har jeg glemt. Så er det å drikke kaffe i bøtter og spann, sitte med rødkantete øyne og følge med som en god student. Etter det bærer turen hjemover... Påny bærer turen ut i den iskalde bilen, og en forferdelig kjedelig 45 minutters tur venter meg. Så er det å spise, og kanskje, bare kanskje (hvis jeg har tid) henger jeg litt med venner. gjør skolearbeid, og legger meg for å sove. Slik foregår min vanlige dag...
Hvis du nå lurer på hvorfor jeg skriver alt dette her, så lurer jeg på hvorfor du leser det. På oppfordring, har jeg faktisk gjort det grepet at jeg nå (tro det eller ei) har oppdatert bloggen min. ;)
Med vennlig hilsen Daniel.
Hvis du nå lurer på hvorfor jeg skriver alt dette her, så lurer jeg på hvorfor du leser det. På oppfordring, har jeg faktisk gjort det grepet at jeg nå (tro det eller ei) har oppdatert bloggen min. ;)
Med vennlig hilsen Daniel.
onsdag 14. oktober 2009
Penger ut av vinduet
Ifjor høst, valgte å si opp min stilling på Mektronikk, på grunnlag av innkalling til militæret, og videre utdanning. Som en hyggelig avskjed fra arbeidskolleger, fikk jeg da et sentrumsgavekort, pålydende 500kr. I tillegg til dette fikk jeg et tilsvarende kort fra min tidligere sjef; dette på 600kr. Så etter et hyggelig farvel, drar jeg hjem og gjør meg klar til å reise til militæret dagen etterpå. Som dere sikkert skjønner hadde jeg hverken tid til å bruke kortet, eller for den saks skyld ofre det noen videre tanke. Jeg la derfor fra meg gavekortene i mitt arkiv over viktige papirer, og reiste inn til Stavanger, nærmere bestemt Madla, som var stedet der rekruttskolen startet. Det ble noen uker med trening og øvelser, og tanken på gavekortene var som blåst bort. Jeg kom jo selvsagt hjem på perm, når jeg hadde mulighet til det, men fortsatt nektet tankene mine å streife hen mot disse to gavekortene. Tiden i militæret gikk noe midt i mellom fort og sakte, og etter en stund med "God innsats for Konge, og fedreland" ble jeg omsider dimittert, og slapp med noen uker pga. skole.
Slik gikk det nå til at jeg fikk en hyggelig ferie, en trivelig skolestart, gjorde meg fokusert og villig til å lære. Men som jeg atter en gang vil presisere, så var tankene langt vekk fra "you know what?"
Nå har det seg sånn at jeg idag gjennomgikk mine "Viktige papirer" Og der, mellom to ark, i en bitteliten flatklemt pose, ligger en konvolutt. I denne konvolutten kjenner jeg noe firkantet, som minner sterkt om et bankkort. Nysgjerrig åpner jeg posen, og finner... GAVEKORTET!! Ikke bare ett, men TO GAVEKORT!
Tanken "Hurra" reiser flyktig gjennom hodet mitt, og i et kort øyeblikk innbiller jeg meg at jeg har noen penger jeg kan bruke.
Nå har det seg sånn, at vi mennesker er noen veldig rare skapninger, for på et mikrosekund snur den påbegynnende gleden seg til den største skuffelse, i det blikket mitt faller på datoen: 30.09.09 Panikken griper meg, og jeg river opp det andre kortet, bare for å få mine bange anelser bekreftet; Dato: 30.09.09 For første gang i mitt liv skulle jeg ønske at jeg ikke hadde fått noe gavekort i det hele tatt, for nå kan jeg ikke annet enn å irritere meg over at jeg ikke fikk brukt det.
Hva lærer vi av dette?
Jeg vet ikke, men ikke gjør det samme som meg :P
Slik gikk det nå til at jeg fikk en hyggelig ferie, en trivelig skolestart, gjorde meg fokusert og villig til å lære. Men som jeg atter en gang vil presisere, så var tankene langt vekk fra "you know what?"
Nå har det seg sånn at jeg idag gjennomgikk mine "Viktige papirer" Og der, mellom to ark, i en bitteliten flatklemt pose, ligger en konvolutt. I denne konvolutten kjenner jeg noe firkantet, som minner sterkt om et bankkort. Nysgjerrig åpner jeg posen, og finner... GAVEKORTET!! Ikke bare ett, men TO GAVEKORT!
Tanken "Hurra" reiser flyktig gjennom hodet mitt, og i et kort øyeblikk innbiller jeg meg at jeg har noen penger jeg kan bruke.
Nå har det seg sånn, at vi mennesker er noen veldig rare skapninger, for på et mikrosekund snur den påbegynnende gleden seg til den største skuffelse, i det blikket mitt faller på datoen: 30.09.09 Panikken griper meg, og jeg river opp det andre kortet, bare for å få mine bange anelser bekreftet; Dato: 30.09.09 For første gang i mitt liv skulle jeg ønske at jeg ikke hadde fått noe gavekort i det hele tatt, for nå kan jeg ikke annet enn å irritere meg over at jeg ikke fikk brukt det.
Hva lærer vi av dette?
Jeg vet ikke, men ikke gjør det samme som meg :P
tirsdag 13. oktober 2009
God morgen
I dag, 13 oktober, eller for den som måtte ønske; Dag 1. på min bloggkarriere. Uansett hvilke alternativer man foretrekker, kan jeg si med sikkerhet at dette var nok en "Jeg hørte ikke den svake musikken fra mobiltelefonen min" dag...
Jeg ligger i sengen og drømmer surrealistiske drømmer, drømmer som bare en person av mitt kaliber makter å framstille med øynene igjen, men aldri klarer å gjenta, eller oppsummere, eller for den saks skyld huske. I det fjerne hører jeg en svak, fortvilet sang, fra noe som en gang var en lykkelig mobiltelefon, men som nå ligger presset fast til overkroppen min, ikke langt fra armhulen. "....Down to the river to pray." Denne sangen repeterer seg gang etter gang, og prøver fortvilet å vekke, en snorkende person som er på reise mellom en rekke bilder av forestilt nonfigurativ kunst, og lyden av... Lyden som brått forsvant... Jeg svever videre inn i drømmens verden, helt til lyden av et eller annet i det fjerne forstyrrer den fabelaktige verden jeg har beveget meg inn i. Og våkner med et sjokk! "Skitt, hva er klokka?" Jeg reiser meg opp og ser på klokken, og den viser 07:25.
Som du sikkert skjønner er ikke dette i seg selv et foruroligende tidspunkt, men med tanke på at jeg har 45 minutters kjøring foran meg, og at skolen begynner klokken 08:00. Så er det virkelig stressende. Jeg kaster meg inn i bilen (så klart med klær på) og kjører til skolen, bustete på hodet, fullt klar over at jeg forsov meg til samme time sist gang det samme intraff. Som dere sikkert da skjønner er jeg ikke veldig flink til å høre vekkerklokken, jeg tror kanskje det trengs særdeles god trening for å mestre den kunsten.
Etter en lang kjøretur, som snegler seg avgårde. Kommer jeg omsider til skolen, og husker nettopp da at det faktisk var i dag jeg skulle framføre miniprosjektet, jeg Daniel, med den bustete morgensveisen! Sant skal sies at jeg hadde ikke framføringen før seinere på dagen, jeg får bare håpe at den dårlige starten på dagen ikke skal ha uttelling på framføringen.
For de av dere som leser dette; Ha en fin dag, og ha respekt for vekkerklokken.
Med vennlig hilsen, Daniel.
Jeg ligger i sengen og drømmer surrealistiske drømmer, drømmer som bare en person av mitt kaliber makter å framstille med øynene igjen, men aldri klarer å gjenta, eller oppsummere, eller for den saks skyld huske. I det fjerne hører jeg en svak, fortvilet sang, fra noe som en gang var en lykkelig mobiltelefon, men som nå ligger presset fast til overkroppen min, ikke langt fra armhulen. "....Down to the river to pray." Denne sangen repeterer seg gang etter gang, og prøver fortvilet å vekke, en snorkende person som er på reise mellom en rekke bilder av forestilt nonfigurativ kunst, og lyden av... Lyden som brått forsvant... Jeg svever videre inn i drømmens verden, helt til lyden av et eller annet i det fjerne forstyrrer den fabelaktige verden jeg har beveget meg inn i. Og våkner med et sjokk! "Skitt, hva er klokka?" Jeg reiser meg opp og ser på klokken, og den viser 07:25.
Som du sikkert skjønner er ikke dette i seg selv et foruroligende tidspunkt, men med tanke på at jeg har 45 minutters kjøring foran meg, og at skolen begynner klokken 08:00. Så er det virkelig stressende. Jeg kaster meg inn i bilen (så klart med klær på) og kjører til skolen, bustete på hodet, fullt klar over at jeg forsov meg til samme time sist gang det samme intraff. Som dere sikkert da skjønner er jeg ikke veldig flink til å høre vekkerklokken, jeg tror kanskje det trengs særdeles god trening for å mestre den kunsten.
Etter en lang kjøretur, som snegler seg avgårde. Kommer jeg omsider til skolen, og husker nettopp da at det faktisk var i dag jeg skulle framføre miniprosjektet, jeg Daniel, med den bustete morgensveisen! Sant skal sies at jeg hadde ikke framføringen før seinere på dagen, jeg får bare håpe at den dårlige starten på dagen ikke skal ha uttelling på framføringen.
For de av dere som leser dette; Ha en fin dag, og ha respekt for vekkerklokken.
Med vennlig hilsen, Daniel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)