Penger ut av vinduet

Ifjor høst, valgte å si opp min stilling på Mektronikk, på grunnlag av innkalling til militæret, og videre utdanning. Som en hyggelig avskjed fra arbeidskolleger, fikk jeg da et sentrumsgavekort, pålydende 500kr. I tillegg til dette fikk jeg et tilsvarende kort fra min tidligere sjef; dette på 600kr. Så etter et hyggelig farvel, drar jeg hjem og gjør meg klar til å reise til militæret dagen etterpå. Som dere sikkert skjønner hadde jeg hverken tid til å bruke kortet, eller for den saks skyld ofre det noen videre tanke. Jeg la derfor fra meg gavekortene i mitt arkiv over viktige papirer, og reiste inn til Stavanger, nærmere bestemt Madla, som var stedet der rekruttskolen startet. Det ble noen uker med trening og øvelser, og tanken på gavekortene var som blåst bort. Jeg kom jo selvsagt hjem på perm, når jeg hadde mulighet til det, men fortsatt nektet tankene mine å streife hen mot disse to gavekortene. Tiden i militæret gikk noe midt i mellom fort og sakte, og etter en stund med "God innsats for Konge, og fedreland" ble jeg omsider dimittert, og slapp med noen uker pga. skole.

Slik gikk det nå til at jeg fikk en hyggelig ferie, en trivelig skolestart, gjorde meg fokusert og villig til å lære. Men som jeg atter en gang vil presisere, så var tankene langt vekk fra "you know what?"
Nå har det seg sånn at jeg idag gjennomgikk mine "Viktige papirer" Og der, mellom to ark, i en bitteliten flatklemt pose, ligger en konvolutt. I denne konvolutten kjenner jeg noe firkantet, som minner sterkt om et bankkort. Nysgjerrig åpner jeg posen, og finner... GAVEKORTET!! Ikke bare ett, men TO GAVEKORT!
Tanken "Hurra" reiser flyktig gjennom hodet mitt, og i et kort øyeblikk innbiller jeg meg at jeg har noen penger jeg kan bruke.
Nå har det seg sånn, at vi mennesker er noen veldig rare skapninger, for på et mikrosekund snur den påbegynnende gleden seg til den største skuffelse, i det blikket mitt faller på datoen: 30.09.09 Panikken griper meg, og jeg river opp det andre kortet, bare for å få mine bange anelser bekreftet; Dato: 30.09.09 For første gang i mitt liv skulle jeg ønske at jeg ikke hadde fått noe gavekort i det hele tatt, for nå kan jeg ikke annet enn å irritere meg over at jeg ikke fikk brukt det.

Hva lærer vi av dette?
Jeg vet ikke, men ikke gjør det samme som meg :P

God morgen

I dag, 13 oktober, eller for den som måtte ønske; Dag 1. på min bloggkarriere. Uansett hvilke alternativer man foretrekker, kan jeg si med sikkerhet at dette var nok en "Jeg hørte ikke den svake musikken fra mobiltelefonen min" dag...

Jeg ligger i sengen og drømmer surrealistiske drømmer, drømmer som bare en person av mitt kaliber makter å framstille med øynene igjen, men aldri klarer å gjenta, eller oppsummere, eller for den saks skyld huske. I det fjerne hører jeg en svak, fortvilet sang, fra noe som en gang var en lykkelig mobiltelefon, men som nå ligger presset fast til overkroppen min, ikke langt fra armhulen. "....Down to the river to pray." Denne sangen repeterer seg gang etter gang, og prøver fortvilet å vekke, en snorkende person som er på reise mellom en rekke bilder av forestilt nonfigurativ kunst, og lyden av... Lyden som brått forsvant... Jeg svever videre inn i drømmens verden, helt til lyden av et eller annet i det fjerne forstyrrer den fabelaktige verden jeg har beveget meg inn i. Og våkner med et sjokk! "Skitt, hva er klokka?" Jeg reiser meg opp og ser på klokken, og den viser 07:25.
Som du sikkert skjønner er ikke dette i seg selv et foruroligende tidspunkt, men med tanke på at jeg har 45 minutters kjøring foran meg, og at skolen begynner klokken 08:00. Så er det virkelig stressende. Jeg kaster meg inn i bilen (så klart med klær på) og kjører til skolen, bustete på hodet, fullt klar over at jeg forsov meg til samme time sist gang det samme intraff. Som dere sikkert da skjønner er jeg ikke veldig flink til å høre vekkerklokken, jeg tror kanskje det trengs særdeles god trening for å mestre den kunsten.
Etter en lang kjøretur, som snegler seg avgårde. Kommer jeg omsider til skolen, og husker nettopp da at det faktisk var i dag jeg skulle framføre miniprosjektet, jeg Daniel, med den bustete morgensveisen! Sant skal sies at jeg hadde ikke framføringen før seinere på dagen, jeg får bare håpe at den dårlige starten på dagen ikke skal ha uttelling på framføringen.

For de av dere som leser dette; Ha en fin dag, og ha respekt for vekkerklokken.
Med vennlig hilsen, Daniel.